Er det ti år for sent?

”Det er ti år for sent.”

Kommentaren kom fra arkitekt Julie Sjøwall Oftedal på et møte om fremdriften i bjørvikautbyggingen. Den limte seg fast i mitt bjørvikaengasjement.

”Hvis man virkelig vil ha noe å si, på det overordnede planet, er det denne man skal bry seg om nå, ikke Bjørvika! For den 26. mars går høringsfristen ut!”

Hun klasket en 250 sider nyprintet reguleringsplan for Filipstadområdet i bordet.

Ti år for sent. Er det virkelig sant? Tenkte jeg. Er alle tankene, alt engasjementet fåfengt? Og på vegne av alle som bodde i denne byen for ti år siden: Hvordan kan noen forstå at det er for sent, hvis de ikke engang vet når reguleringsplaner for nærområdene deres blir lagt ut til høring? Er det folks eget ansvar å holde seg oppdatert?

For meg er folkeopplysning et godt utgangspunkt for ansvar for egen læring, – og like verdifullt. I hverdagen vår er vektfordelingen mellom disse helt på tur.

Men det er jo så enkelt! Internettet, alt finnes der, bare å gå inn på den siden, i venstre kolonne, bak der, sjekke fb, – er du ikke på fb? melde seg på der... og der, passord ja, sosiale medier vet du, det er der det skjer… husk å se etter linken, fremtiden, det er der oppdateringene kommer…

Joda, det er så mye å følge med på at en ikke får gjort annet enn å følge med.

Hvis by og stedsutvikling i dette landet skal være en demokratisk prosess, ville det kanskje vært en fordel om borgerne/de berørte ble behørig informert om det som skjer, i forkant av når det skal skje, for eksempel via helsides oppslag i avisene, eller via innslag på de lokale nyhetssendingene fra statskanalen. Ja, jeg mener det: Bank det inn med slegge. Gi alle oss treiginger en fair sjanse til å reagere. Det er så viktig, – for fellesskapsfølelsen, for identitet og tilhørighet. Men det er ikke sånn det funker. Dessverre. Selv ikke i år 2012 ville jeg visst om høringsfristen for reguleringsplanen for Filipstad om jeg ikke som spesielt interessert hadde meldt meg på Plan- og byggs mailingliste for Fjordbyen - Bjørvika (med registrering og passord).

I Dagsavisen den 17. mars uttaler Oftedal seg igjen vedrørende utviklingen av Oslos vannkant:

”Det spesielle med byutvikling av havneområder er at byens innbyggere ikke har noe eierforhold til dem på forhånd. Folk har ikke noen fornemmelse av stedenes beliggenhet og utstrekning før bygningene begynner å ta form. Og da er det for sent.”

Mittet & Co. Postkort, lystrykk, stemplet 1911. Nasjonalbiblioteket. Oslo Kunstverk 2012.

Mittet & Co. Postkort, sølvgelatin, stemplet 1936. Nasjonalbiblioteket. Oslo Kunstverk 2012.

Foto: Øystein Øyhus. Bjørvika sett fra taket på Borgen. Utsikt mot vannspeilet og Sørenga på 1990-tallet.

Foto: Øystein Øyhus. Bjørvika sett fra taket på Borgen. Utsikt mot Oslo S på 1990-tallet.

Bjørvika 2011. Utsikt mot Barcode fra Loenga. Foto: Kristin von Hirsch

Så sant som det er sagt. Siden tidenes morgen har ikke Bjørvika vært annet enn utilgjengelig industriområde for alle dem som har bodd i nærområdene. 

Og på et møte på DogA den 14. april, med overskrift ”Hvordan skape liv i fjordbyen”, var det Ellen de Vibe som fikk et klask av sin egen filipstadplan i form av et enkelt spørsmål fra den samme Oftedal.

”250 sider med til tider fullstendig utilgjengelig stoff, selv for en spesielt interessert arkitekt. Hvordan tror du det er for vanlige folk å lese disse sidene?”

De Vibe innrømmet at enkelt var det nok ikke, men la til med et skjevt smil at det fantes en åtte siders kortversjon (hva nå den vektlegger).

Hva betyr en slik uttalelse?

Det er da vi blir paranoide og iltre, alle vi som ikke er innafor. For hvorfor får jeg, som står på mailinglista til Oslo Plan og bygg en epost om orienteringsmøte for Havnepromenaden først tre og en halv time før møtet avholdes? Er det fordi jeg, dypest sett, ikke er velkommen? At enhver form for innspill eller medvirkning fra lekfolk egentlig er uønsket?

Ti år for sent. Er det ti år for sent? 
Er det fra nå av bare snakk om selvhevdende informasjonsmøter fra byggherrer og etater?

Planleggingsfasen for Bjørvikautbyggingen er over. Tomtevolumene og infrastrukturen er satt. Det skjedde for ti år siden. Vi vet derfor at det blir så og så mye av alt og vi vet hvor de store gateløpene skal gå. Men det er også veldig mye som ikke er bestemt, fordi gjennomføringsfasen for størsteparten av området ennå ikke er påbegynt! Det betyr for eksempel at ingen ennå vet hvordan alle de ”vanlige” byggene og gatene i Bjørvika kommer til å se ut. Ikke en gang arkitektene, for de har ikke tegnet dem enda. Og er det ikke med de helt ordinære husene som det er med hverdagene? At det er dem det er flest av?

Skal jeg driste meg til å tro at et engasjement fra befolkningen (meg og andre) fremdeles kan innvirke på alt det som gjenstår, altså på selve utformingen?

Bredt og tett? Høyt og hissig? Langt og smalt? Volumer kan jo anta alle mulige slags former … for ikke å snakke om alle rommene mellom husene, der vi skal møtes og bedrive byliv.

Sliten og lei sier du? Du var med på motstanden mot Barcode som ikke førte noen steds hen? Det sies at selv om etatenes svar på den massive motstanden mot Barcode var å snu det døve øret til, var visst ledelsen riktig så fornøyd med engasjementet fra byens befolkning. Det kan jo hende de har lært seg å høre etter også, siden sist.

Naivt? Eller et forsøk verdt?

Jeg fortsetter i alle fall med bloggen, og jeg begrenser engasjementet til Bjørvikautbyggingen, for det er den som angår meg mest. Den ligger utenfor døra mi. Så finnes det forhåpentlig andre og mer lommekjente som blander seg i både de store og små føringene som nå drar i gang på Filipstad.

Og så er det jo noe som heter dialog og samarbeid på tvers av grenser. Det er veldig moderne.

Foto: Kristin von Hirsch