Fredag den 22.juli 2011

klokken 15:20.

Kjører langs det gamle universitetet i Oslo sentrum. Et smell. Ikke noe vanlig smell. Bilen rykker. Jeg hopper. Nå skjedde det, tenker jeg. Nå skjedde det jeg ofte har tenkt og fryktet. Det smellet …

Gul, tjukk røyk som stiger mot himmelen over det indre av sentrum. Jeg vil ikke inn i noen tunnel, så jeg snur bilen og kjører ut, vekk. Det smellet … 

Så er gatene fylt av mennesker. Overalt. De bare står, ser – mot smellet. Stopper i Thor Olsens gate, ruller ned vinduet. ”En bombe i regjeringskvartalet!” Det er noe søvngjengeraktig over oss. Alt er så stille. Jeg ringer de nærmeste, – hold dere inne! Jeg vil hjem.

R4 er blåst ut. Statsministerens kontor er pinneved. Resten av regjeringskvartalet i ruiner. Krigssone.

En reporter: Et terroranslag mot det politiske episentret i Norge!

Jeg vil ikke tro det, men tror det.

Tv’n full av uvirkelige bilder. Av alt jeg ikke så. Hundre meter unna. Så nær er man, og så langt unna.

Full forvirring råder. 

Syv drepte.

klokken 17:30

Mens politiet på hele Østlandet kaster seg i bilene og kjører mot Oslo: Rykter går, om skyting på Utøya, AUFs sommerleir. 700 ungdommer i panikk og villelse. En båt som ikke er der den skal være? Noen har kledd seg ut som politi og skyter for fote? Folk svømmer fra øya. 

Bilder vi helst ikke vil tro. Jeg overveldes av tanker jeg ikke vil tenke.

Hva skjer? Hvem vil Arbeiderpartiet til livs? Så til de grader? At de går etter ungene?

Senere en gang:

Anders Behring Breivik. 32 år. I politiuniform. Kristenfundamentalist med nasjonalistisk bakgrunn. Arrestert på Utøya. Anti-islam. Anti-multikulturell. Bringes nå til Oslo for avhør. Hvordan kan én mann stå bak en så velorganisert og brutal terrorhandling?

Jeg gråter av lettelse for at dette ikke er begynnelsen på det polariserte og hatske marerittet jeg har fryktet skulle nå våre utkanter, og jeg gråter i sorg for alle disse ungene på Utøya, og foreldrene og familiene deres. Blaff av deres opplevelser blåser igjennom og fyller meg med en tom og bunnløs smerte. I det rommet dukker også gjerningsmannens familie opp. Vi er så små. Alle sammen. Vi er så sårbare. Og Norge er et bittelite land.

LØRDAG MORGEN

En humle surrer rundt lavendelplanten på verandaen. Tordenen driver over Ekebergåsen. Minst 80 ungdommer er drept på Utøya.

Hus kan repareres. Ikke disse ungene. 

Regn, sorg, og tid for å innse at ekstremister ikke kommer med merkelapp, at de like gjerne finnes blant våre egne?

Jeg vil løfte fram åpenheten og mykheten vi har valgt som livsgrunnlag her i landet. La oss ta den som den selvfølgen den burde være, la oss kjempe for et tolerant, multikulturelt, mangfoldig og levende samfunn, og la oss stå sammen mot alle former for destruktiv nasjonalisme!

Fra FB 22.07.2011:

Bush, 9/11: "We're gonna hunt you down."

Stoltenberg, 22/7: "We will retaliate with more democracy".

Takk, Jens! Det er der vi skal være.

Tines siste på markedsføringshimmelen

Bunnen av lavmål er nådd. Går det an å si det? Hvis det går an: gratulerer Tine, vår alles meierimonopolist, i sommer har du nådd bunnen av lavmål.

***

Jeg er på hytta. Alene. sola skinner og dagene flyter stille forbi. Jeg lever enkelt. En kvartfull dunk hvitvin, passe avkjølt fra under kjellerlemmen, et par salathoder, noen tunfiskbokser og seks egg. "Livet er ikke det verste man har ... (sang danske Powl Dissing) … og om lidt er kaffen klar". Men hvor er melken? Heldigvis har jeg bil, og den store Coop ligger ikke altfor langt vekk.

En halv time senere er jeg på vei over berget med plastpose i hånden, inneholdende melk, Sjokadepålegg og et bråferskt brød fra egnens nye bakeri. Jeg er helt voksen! Jeg kan gjøre hva jeg vil! og nå vil jeg drikke melkekaffe og spise tjukke brødskiver med Sjokade i stedet for middag. Livet er langt fra det verste. Jeg nynner fornøyd mens jeg benker meg til. Sene solstråler fyller rommet. Men hvor lenge var Eva i paradis? 

Plutselig ... en inntrenger på mitt bord!

Jeg synes kanskje han ligner litt på Christer Falck, eller på en eller annen nonchelant filmstjernetype fra åttitallet. Var det Don Johnson han het? Han har halvlangt tilbakestrøket hår med midtskill (litt fett kanskje), åpen slaskete dressjakke og ingenting under. Korrekt. Ingenting under dressjakka annet enn sin vesle veltrimmete sixpack! Etter mitt skjønn: ubeskrivelig dårlig tegnet. Men her står han altså, på mitt bord ...

Mine damer og herrer: Må jeg få presentere Tines siste på markedsføringshimmelen: Mister Melk! 

Jeg begynner å lese hva Mr. Melk har på hjertet (mine tankebobler i klamme):

"Hei alle sammen! Jeg er Mr. Melk, den fødte talspersonen for Tine Melk (hjæælp!), denne smakfulle leskende drikken du nå holder i hånden (jasså?). Men det holder ikke at du har den i hånden (neivel?), du må drikke den også! (sier du det?)"

Etter denne humoristiske introduksjonen fortsetter han med harangen om melkens vidundervirkninger, den vi alltid blir presentert for, og særlig nå, når stadig fler stiller spørsmålstegn ved nordmenns abnorme melkeforbruk. 

(I Frankrike sier de at kumelk er for kalver, og det har de muligens rett i).

Med disse ord avslutter Mr. Melk sin tale:

"Men hei, hvem er du forresten? Fyll opp glasset og logg deg på Facebook og la oss bli bedre kjent!

Nei Mr. Melk! Deg vil jeg ikke kjenne! Q-melk, hvor er du? 

Et påfølgende spørsmål former seg i mitt hode: Hva har skjedd med Tines markedsføringsavdeling?

Tre (3) muligheter ser umiddelbart dagens lys i mitt mørke indre.

Enten:

En gjeng freshe reklamegenier, innhyret av Tine for å utforme sommerens melkepapp, den alle nordmenn skal lese ørtenhundre ganger igjennom sommermåneder i sol og regn, synes de har fått en helt grensesprengende god ide. "Kule åttitallet!!! Vi gjør det enkelt folkens! Smell opp en sånn passe sjuskete åttitallsfyr med åpen dressjakke og sixpack, med melkeglasset i hånden, og så tar vi'n helt ut ved å la ham servere noe åndsforlatt babbel om melkens vidundervirkninger, det blir gøyalt og sært, og så tar vi oss noe inn i helvete godt betalt så de går på og tror vi er geniale og avantgarde."

Og Mr. Melk er født.

Eller:

I Tines markedsavdeling sitter en trett gjeng og surmuler over reklameguruenes vanvittige overprising av tjenester de ofte (hver gang faktisk) tenker de kunne gjort bedre selv. Plutselig er det en som sier det høyt. Det virker forløsende. Så tar det ene det andre. En har en kompis som er helt rå til å tegne, en skriver faktisk selv små tekstbrokker for både melk og smør på kveldstid. Og da er det jo bare å sette i gang! Dette blir bra folkens, og faderullan meg helt gratis! Og kompisen tegner selveste Personifiseringen av melk: the corporate guy; tredagsskjegget sleskefyr med sixpack. Nonchelant sterk? Ja, dét må være nøkkelordet for et stigende salg!

Og mr. Melk er født.

Av disse to alternativene velger jeg eller-varianten, fordi jeg synes den er mest underholdende og fordi jeg helst vil nekte å tro at et profesjonelt team med respekt for åndsverket og håndverket de selv utøver kan prestere noe lignende. Bunnen av lavmål er nådd, Tine! Mulig dere syntes det var en god ide i øyeblikket, men slike vil vi ha oss frabedt på vårt frokostbord!

Etter hjemkomst gjør jeg en aldri så liten enquete. Noen som kjenner Mr. Melk?

Joda, det gjør de alle. Min tremenning på seksten rister oppgitt på hodet, min venninne på femti ruller oppgitt med øynene. Jeg utfører en vilkårlig stikkprøve utenfor den nærmeste krets, på en treogtyveårig hipster. Den resulterer i et resignert skuldertrekk.
Jeg gjør også noen undersøkelser som krever tilkobling til Internettet, som, tro det eller ei, er umulig på vår rudimentære hytte. Den bekrefter dessverre enten-alternativet paret med alternativ tre, for anledningen presentert av min bror.

For samme kveld sitter jeg sammen med min bror som bor i Danmark. Vi skal prate om hyttetider og drikke te med sukker og melk. Jeg setter kartongen på bordet mellom oss. Som en slags test (han har jo aldri møtt mr. Melk). Etter litt tid ser jeg ansiktet hans forandre seg. Blikket stivner i vantro. Han leser på kartongen!  Så kommer det, helt av seg selv, alternativ tre: ”Nei, nu vil jeg blive fed for fanden – on a cow!"

Yihaa!

The man you could smell like, the Old Spice Man: "I'm on a horse."

Lyd og ulyd

Foto: KvH

En gang rundt år 2000 flyttet jeg inn i et gammelt boligstrøk i nærheten av en tilårskommen riksvei. Den heter Riksveg 119 og går fra Drammen til Svelvik – i smale svinger langs Drammensfjorden. I salgsdokumentene for huset fra 1870 stod det: ”Huset ligger i stille og rolig strøk”, og i skjemaet der forrige eier svarer på spørsmål, svarte de ”nei” på spørsmål om det fantes sjenerende støy i eller omkring boligen.

Jeg trodde altså jeg flyttet til et rolig strøk. Slik var det ikke. For det skulle vise seg at bilene suste langs denne riksveien døgnet rundt. Aldri kø, men jevnt og trutt, uten stopp. I gjennomsnitt 12 000 biler  per 24 timer. Jevnt fordelt betyr det en bil hvert åttende sekund. Ti prosent, altså 1200 av kjøretøyene (ca 50 pr time) var digre trailere som fraktet gud vet hva til gud vet hvor. Jeg har aldri, verken før eller siden, bodd i et så bråkete område, og det sier ikke lite, for jeg vokste opp i Oslo i krysset Kirkeveien/Blindernveien. Siden bodde jeg i Toftesgate på Grünerløkka mens tungtransporten fremdeles dundret gjennom byen akkurat der, og nå bor jeg i Gamlebyen, mellom motorveier, tog, trikker og busser. Jeg kjenner byens larm, hjertet mitt stopper ikke på grunn av hvinende godstogbremser. Men altså… 12 000 biler … vroom, vroom, vroom, vroom, og et kjempedigert WROOOM... tett på … natt og dag. Var det stille i over ti sekunder begynte jeg å vente på neste vroom. Vi åpnet aldri vinduene mot veien.

Jeg prøvde å gå rettens vei. Mitt ”Ut av byen-prosjekt” – som skulle akkompagneres av fugleskvalder, humlesurr, vind og bølgeskvulp, viste seg å være et støyhelvete ... De hadde løyet i salgsdokumentene!

Selv om akustikkspesialisten målte et døgngjennomsnittlig desibelnivå langt over grensa for akseptabelt, endte jeg opp med å betale motpartens saksomkostninger. For det er visst vist både lov og helt legitimt å lyve i salgsøyemed. Hvis det var så viktig med det rolige strøket, burde jeg visstnok sjekket selv. Tatt meg tid til å sitte utenfor huset noen dager og kvelder, hørt skikkelig etter.

Hvorfor opplevde jeg bilstøyen i Drammen som så ille? En grunn kan være at jeg i mellomtiden hadde bodd i idylliske parknære strøk midt i tjukkeste byen. En annen kan være forventningene. Forventningene om koselig gammelt hus med hage i ”stille og rolig strøk.”

Foto: KvH

juni 2011: Feriedager på en liten gresk øy i Egeerhavet. Destinasjon nennsomt utvalgt etter timer med dypgranskning.  Vi er fulle av forventning – om sol og sus fra bølger, vind og sirisser. Lekkert hotell, med fantastisk utsikt over stranden og havet fra absolutt overalt, også fra svømmebassenget. Et perfekt basseng er det, blått og innbydende. De fleste gjestene er voksne mennesker. Sånne som vil lese, spise godt, sole, gå tur… hva vet jeg ... så avgjort ikke i nær familie med ”hva skjer’a”-folket. Så jeg legger meg til ved bassengkanten, lar blikket følge svalenes flukt over himmelen, åpner den lenge etterlengtete romanen jeg skulle lest for hundre år siden… akkompagnert av … nei, ikke vinden og havets sus, men hjernedød musak på full guffe!

Dunk, dunk, dunk, dunk… Jeg liker musikk, det er kanskje derfor jeg reagerer? Fordi jeg ikke klarer å stenge det ute, dette masseproduserte rælet som kalles musikk og invaderer hver minste krok av hjernen. Kan ikke lese. Kan ikke tenke. Grrrrrrr.

Sure gamle kjerringa holder ut en time, før jeg høflig spør jenta i baren om det er mulig å dempe lydinvasjonen. Og jada, den dempes, men det tar ikke mange minuttene før dunkene igjen gir gjenlyd i bassengflisene. Suset fra vinden i trærne, lyden av mennesker som svømmer og snakker? Glem det. Bare en evigvarende flodbølge av faen i helvetes hersens lydsøppel…

Men vi gjør ikke noe, vi tjue i solsengene. Jeg har på følelsen at vi alle tenker: ”Det kan jo hende det bare er meg som ikke fikser dette” . Så vi holder ut.

Dagen etter går vi til stranda i stedet ... for å oppleve det samme. Hver kiosk sitt eget lydspor må vite. Og vindens vendinger bestemmer hvilke søppeldunk vi får høre. Det eneste vi aldri hører er omgivelsene.

Foto: Wikipedia Commons

Jeg har akkurat lest om den på BBC: Den kalles Waterboat man – tege, eller buksvømmer på norsk. Du ser den ofte i stille dammer eller i lite brukte svømmebassenger. Den kan løpe på vannet, men stort sett svømmer den rundt nede på bunnen – og når den kaller på en make gjør den det ved å gni penisen sin mot magen slik at friksjonen skaper lyd. Ikke bare litt lyd. Den er, størrelsen tatt i betraktning, den skapningen på planeten som lager mest lyd. 90 desibel klarer den lille kroppen å produsere. Fabrikknivå – bare ved å gni penisen mot magen…

Det får meg til å tenke på disco, kjøttmarked, og på alle de pur unge av arten menneske som verden over råner rundt i kjøredoningene sine, utstyrt med anlegg som ofte overgår bilen i pris, og blæster sjokkbølger ut over alle forbipasserende i håp om å lokke til seg en passende make. Jo høyere jo bedre.

Greit nok. Paringslek er paringslek, og er vi ikke i stand til å skape det som må til ved egen hjelp må vi ta andre teknikker i bruk. (Før i tiden sang trubadurene utenfor jomfruburene.) Men hva er vitsen her ved svømmebassenget hvor jeg befinner meg sammen med et dusin par som for lengst har gjort unna formeringen?

Jeg vet ikke hvordan det er i Hellas, men etter norsk lov er støy definert som forurensning. Men hvem definerer hva som er støy? Når blir lyd til støy?

Man kan kanskje definere støy som nærvær av uønsket lyd? I så fall; hvem skal definere hva som er uønsket lyd?

Biltrafikk, flytrafikk, helikoptre, anleggsarbeid… Selv om det er lov å lyve om graden av denne typen lyd i salgsøyemed, vil de fleste enes om at for mye blir støy, men hva med musikk? Siden smaken er som baken vil jeg si at musikk i våre felles rom utvilsomt kan oppleves som støy. Likevel: Musikk pumpes ut i alle butikker. Det finnes ikke den pub eller kaffebar med respekt for seg selv som ikke holder et jevnt musikkøs dagen igjennom. Noen går så langt at de plasserer høyttalere i gata utenfor – for å signalisere hvem de er lissom, lokke folk til seg… Jeg vet også at mange mennesker ikke kan eksistere uten sitt personlige lydteppe. Dem om det, men ikke brett det over meg og!

Hva vannbåtmennene angår: Hadde de unisont og uavbrutt brølt ut sine nitti paringsdesibel, ikke under vann, men på overflaten, hadde vi antakelig utryddet dem på flekken.